Siste nytt

4. apr, 2020

Abdullah Öcalan 71 år

Styremedlem og aktivist Andam Aziz har i anledning Öcalans 71-årsdag skrevet en kronikk til debatt- og nyhetssiden Radikal Portal.

Utdrag:

"Öcalan har sittet i fengsel i Tyrkia siden 1998 til i dag.

Målet til Tyrkia og de kapitalistiske statene lyktes aldri. Öcalan studerte ulike teorier og har gitt ut flere bøker mens han satt i fengsel og han klarte å forandre den kurdiske bevegelsen. PKKs ideologi i dag baserer seg på Öcalans demokratiske konfederalisme som er etisk, politisk og administrativt uttrykk for samfunnet — som en historisk og sosiologisk struktur — der ulike identiteter, fraksjoner og grupper sameksisterer i dialektisk harmoni. Takket være Öcalan så kan vi si at Kvinnefrigjøring/feminisme, økologi, direkte demokrati og selvforsvar er essensielt i den kurdiske bevegelsens politikk i dag. Demokratisk konføderalisme har også fått øyensynlig resultater i Rojava (Nord-Øst-Syria)."

Kronikken i sin helhet kan leses her: https://radikalportal.no/2020/04/04/abdullah-ocalan-71-ar/

4. apr, 2020

Kampanje på sosiale medier mot embargoet mot Maxmûr:

Mandag 30. Mars deltok vi i en kampanje på sosiale medier for opphevelse av embargoet mot flyktningleiren Maxmûr i Sør-Kurdistan. Embargoet mot flyktningleiren hvor om lag 12 000 mennesker har vært strandet siden 1990-tallet startet for 262 dager siden, og er ennå i kraft. Kravet om å oppheve embargoet og la nødvendig medisinsk og sanitært utstyr komme frem har hatt stor oppslutning fra kurdiske organisasjoner i mange land, inkludert UngKurd Norge Riksforbundet, Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter og Kurdiske Kvinnenettverk i Norge.

"Embargoet mot Maxmûr setter folkets liv og helse i fare. Det pågår en verdensomspennende pandemi, og embargoet hindrer befolkningen fra å få tilgang til nødvendig utstyr for forebygging og medisinsk behandling. Av hensyn til liv og helse burde embargoet straks oppheves, så folk kan få den hjelpen de trenger.

Opphev embargoet mot Maxmûr! Ambargoyê bi lez rakin!

#AmbargoBirakujiye" - https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=2520667901578712&id=1943892019256306

"Opphev embargoet mot Maxmûr! Embargoet mot Maxmûr som har pågått i månedsvis hindrer tilgang på nødvendig medisinsk og sanitært utstyr. Opphev embargoet og la nødvendig bistand til befolkningen komme frem!

#AmbargoBirakujiye" - https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=2520649878247181&id=1943892019256306

Ungkurd: Vi fordømmer det Iranske regimet og ber alle om å reise seg mot presteregimet i Iran

17. nov, 2019

Folket i Iran har fått nok av presteregimets diktatur

Folket i Iran har fått nok av presteregimets diktatur



Khomeinis tyrannistyre

Det iranske presteregimet kom til makten etter revolusjonen i 1979 via ledelse av den religiøse lederen Ayatollah Khomeini. Presteregimet har styrt landet gjennom Sharja-lover i over 40 år både før og etter Khomeinis død.

Som konsekvens av innføring av Sharia-lover ble det innførte hijabpåbud for kvinner og restriksjoner for kvinners rettigheter til å delta i samfunnets oppgaver og stillinger over hele landet, sensurerte masse media, forbudet andre politiske partier i landet, innførte en rekke restriksjoner for å begrense religiøsfriheten og ikke minst ga ordre om å nedkjempe kurderes krav om selvstyre i landet. I løpet av disse 40 årene ti tusener av befolkning som kjempet for demokratiskes prosesser i landet har blitt fengslet, torturert og henrettet.

Den Iransk stat består av flere Nasjonaliteter

Iran geografisk består flere lands deler og i hver lands del bor forskjellige nasjonaliteter og etnisiteter med forskjellige språk og religiøstilhørighet (Kurdere, Balutsjer, Gilaker, Azeri, Persere, Turkmenere, Lurere, Arabere, Armenere og Persere).

Flertallet av Kurderne, balutsjerne og araberne tilhører den sunnimuslimske retningen i islam mens de øvrige nevnte nasjonalitetene tilhører den sjiamuslimske retningen. Sjiamuslimene utgjør majoriteten og siden Perserne, Azerierne og Gilakerne er sjiamuslimer, er de som får privilegier og kontroll på maktfordelingen i Iran.

Regimets brutalitet

Myndighetene stempler sine motstandere og alle demokratiske stemmer som blasfemikere (fiende av Gud). Med dette legitimerer de drap på frie stemmer som journalister, kvinneaktivister og regimekritikere.

Kun i årene 1984-1987 ble mer enn 5000 politiske fanger henrettet i Awin fengsel og ofrene begravet i skjul i «Nelet abad» gravplass som betyr «jævlenes gravplass» uten noen navn eller merking på ofrenes grav.



Myndighetene i Iran har ikke offentliggjort eksakte tall på antall drepte og henrettede i løpet av regimets eksistens. Men opposisjonen og regimekritikere forteller at mer enn 20000 politiske fanger har blitt henrettet i iranske fengsler siden revolusjonen.

Regimets brutalitet stopper ikke der. Iranske militærstyrker massakrerte også hundrevis av uskyldige Kurdere, Balutsjere, Yaresanere og Armenere, med direkte ordre fra Khomeini under påskudd av Jihad. Men angrepene mot Kurderne var de mest brutale i regimets historie.

Massakrene og gruppehenrettelsene av kurderne ble gjennomført av Khelkhali i 1982-1987. Sadeqe Khelkhali var kjent som Khomeinis høyre hånd.



Khelkhali gikk fra dør til dør i kurdiske byer, arresterte uskyldige folk, kvinner, menn, til og med barn helt ned i 12 års alderen. Han henrettet fangene på åpen gate under navnet hellig krig (Jihad) og kampen mot blasfemi.

I et intervju med den største iranske avisen, Itelaat, fortalte Khelkhali «at han dreper alle de som han mistenker er regimefiendtlig, og dersom de egentlig er uskyldig, blir de tilgitt av gud og havner i paradis».



Sanksjoner mot Iran

Ettersom USA og flere europeiske land innførte sanksjoner mot Iran, ble økonomien til landet hardt rammet. Dette førte til vanskelige forhold og stor korrupsjon i statsforvaltningen.

I 2012 ble prisene på matvarer økt med 500% over natten. Arbeidsledigheten økte drastisk og dette førte til store protester i store byer. I den tid ble protestene og demonstrasjonene slått hardt ned på av myndighetene. Flere demonstranter ble drept, og flere ble arrestert og fikk langtids fengseltraff eller pisking i offentligheten. Den brutaliteten som politiet brukte mot demonstrantene klarte å kneble uroen og opptøyene i 2012.

Folkeopprør mot høye bensinpriser

Sist lørdag meldte regjeringen i Tehran at prisen på bensin blir doblet inntil 60 liter, og 300% økning for drivstoffkjøp over 60 liter i måneden. Like etter uttalelsen, og etter anmodning fra iranske myndigheter, stengte Irak grensene til Iran.

Bare timer etter at myndighetene erklærte prisøkningen på drivstoff, brøt protester ut over hele landet. Protestene begynte med at folk stoppet bilene sine i motorveiene. Etter hvert brente de ned bensinstasjoner og store nasjonalbanker i hovedstaden. Demonstrantene brente Khomeinis portretter og ropte slagordene «vi er ikke redd dere, vi er sammen i dette» og «skam dere, diktatoren må gå av».

Myndighetene har erklært unntakstilstand i de store byene. De har militarisert og bevæpnet sine såkalte sovende celler, som er som leiesoldater, i grensebyene. Militariseringen er på sitt høyeste nivå, spesielt i de kurdiske byene. Myndighetene har stengt internett og avlytter all kommunikasjon med utlandet.

Politiet og etterretningstjenesten «Itelaat» har fått direkte ordre fra Teheran om å skyte mot enhver som deltar i demonstrasjoner i de kurdiske byene. Politiet har åpnet ild mot demonstrantene i Jwanro, Bokan, Ilam, Kirmanshan, Sanandej og Meriwan. Hittil har de drept 25 kurdiske demonstranter og flere hundre er meldt såret allerede første dagen. De fleste av drepte i det siste opptøyene er Kurdere. Med drap og vold mot kurdiske demonstranter vil myndighetene skremme og kneble folkets uttrykk for misnøye i de andre byene i Iran.

Folket i Iran er lei av regimets brutalitet, inhumane Shariastyre, og undertrykkelse mot befolkningen generelt. Folkeopprøret er egentlig uttrykk for en vilje for demokratisering av Iran, for å oppnå likestilling, og for kampen for et likeverdig samfunnstyre.

Tiden er inne for å slå ring om folket i Iran, og kurderne spesielt. Det er viktig å vise solidaritet og støtte til folkets rettferdige kamp og krav om demokratisering og fri valg i Iran.

Folket i Iran har fått nok av presteregimets diktatur



Khomeinis tyrannistyre

Det iranske presteregimet kom til makten etter revolusjonen i 1979 via ledelse av den religiøse lederen Ayatollah Khomeini. Presteregimet har styrt landet gjennom Sharja-lover i over 40 år både før og etter Khomeinis død.

Som konsekvens av innføring av Sharia-lover ble det innførte hijabpåbud for kvinner og restriksjoner for kvinners rettigheter til å delta i samfunnets oppgaver og stillinger over hele landet, sensurerte masse media, forbudet andre politiske partier i landet, innførte en rekke restriksjoner for å begrense religiøsfriheten og ikke minst ga ordre om å nedkjempe kurderes krav om selvstyre i landet. I løpet av disse 40 årene ti tusener av befolkning som kjempet for demokratiskes prosesser i landet har blitt fengslet, torturert og henrettet.

Den Iransk stat består av flere Nasjonaliteter

Iran geografisk består flere lands deler og i hver lands del bor forskjellige nasjonaliteter og etnisiteter med forskjellige språk og religiøstilhørighet (Kurdere, Balutsjer, Gilaker, Azeri, Persere, Turkmenere, Lurere, Arabere, Armenere og Persere).

Flertallet av Kurderne, balutsjerne og araberne tilhører den sunnimuslimske retningen i islam mens de øvrige nevnte nasjonalitetene tilhører den sjiamuslimske retningen. Sjiamuslimene utgjør majoriteten og siden Perserne, Azerierne og Gilakerne er sjiamuslimer, er de som får privilegier og kontroll på maktfordelingen i Iran.

Regimets brutalitet

Myndighetene stempler sine motstandere og alle demokratiske stemmer som blasfemikere (fiende av Gud). Med dette legitimerer de drap på frie stemmer som journalister, kvinneaktivister og regimekritikere.

Kun i årene 1984-1987 ble mer enn 5000 politiske fanger henrettet i Awin fengsel og ofrene begravet i skjul i «Nelet abad» gravplass som betyr «jævlenes gravplass» uten noen navn eller merking på ofrenes grav.



Myndighetene i Iran har ikke offentliggjort eksakte tall på antall drepte og henrettede i løpet av regimets eksistens. Men opposisjonen og regimekritikere forteller at mer enn 20000 politiske fanger har blitt henrettet i iranske fengsler siden revolusjonen.

Regimets brutalitet stopper ikke der. Iranske militærstyrker massakrerte også hundrevis av uskyldige Kurdere, Balutsjere, Yaresanere og Armenere, med direkte ordre fra Khomeini under påskudd av Jihad. Men angrepene mot Kurderne var de mest brutale i regimets historie.

Massakrene og gruppehenrettelsene av kurderne ble gjennomført av Khelkhali i 1982-1987. Sadeqe Khelkhali var kjent som Khomeinis høyre hånd.



Khelkhali gikk fra dør til dør i kurdiske byer, arresterte uskyldige folk, kvinner, menn, til og med barn helt ned i 12 års alderen. Han henrettet fangene på åpen gate under navnet hellig krig (Jihad) og kampen mot blasfemi.

I et intervju med den største iranske avisen, Itelaat, fortalte Khelkhali «at han dreper alle de som han mistenker er regimefiendtlig, og dersom de egentlig er uskyldig, blir de tilgitt av gud og havner i paradis».



Sanksjoner mot Iran

Ettersom USA og flere europeiske land innførte sanksjoner mot Iran, ble økonomien til landet hardt rammet. Dette førte til vanskelige forhold og stor korrupsjon i statsforvaltningen.

I 2012 ble prisene på matvarer økt med 500% over natten. Arbeidsledigheten økte drastisk og dette førte til store protester i store byer. I den tid ble protestene og demonstrasjonene slått hardt ned på av myndighetene. Flere demonstranter ble drept, og flere ble arrestert og fikk langtids fengseltraff eller pisking i offentligheten. Den brutaliteten som politiet brukte mot demonstrantene klarte å kneble uroen og opptøyene i 2012.

Folkeopprør mot høye bensinpriser

Sist lørdag meldte regjeringen i Tehran at prisen på bensin blir doblet inntil 60 liter, og 300% økning for drivstoffkjøp over 60 liter i måneden. Like etter uttalelsen, og etter anmodning fra iranske myndigheter, stengte Irak grensene til Iran.

Bare timer etter at myndighetene erklærte prisøkningen på drivstoff, brøt protester ut over hele landet. Protestene begynte med at folk stoppet bilene sine i motorveiene. Etter hvert brente de ned bensinstasjoner og store nasjonalbanker i hovedstaden. Demonstrantene brente Khomeinis portretter og ropte slagordene «vi er ikke redd dere, vi er sammen i dette» og «skam dere, diktatoren må gå av».

Myndighetene har erklært unntakstilstand i de store byene. De har militarisert og bevæpnet sine såkalte sovende celler, som er som leiesoldater, i grensebyene. Militariseringen er på sitt høyeste nivå, spesielt i de kurdiske byene. Myndighetene har stengt internett og avlytter all kommunikasjon med utlandet.

Politiet og etterretningstjenesten «Itelaat» har fått direkte ordre fra Teheran om å skyte mot enhver som deltar i demonstrasjoner i de kurdiske byene. Politiet har åpnet ild mot demonstrantene i Jwanro, Bokan, Ilam, Kirmanshan, Sanandej og Meriwan. Hittil har de drept 25 kurdiske demonstranter og flere hundre er meldt såret allerede første dagen. De fleste av drepte i det siste opptøyene er Kurdere. Med drap og vold mot kurdiske demonstranter vil myndighetene skremme og kneble folkets uttrykk for misnøye i de andre byene i Iran.

Folket i Iran er lei av regimets brutalitet, inhumane Shariastyre, og undertrykkelse mot befolkningen generelt. Folkeopprøret er egentlig uttrykk for en vilje for demokratisering av Iran, for å oppnå likestilling, og for kampen for et likeverdig samfunnstyre.

Tiden er inne for å slå ring om folket i Iran, og kurderne spesielt. Det er viktig å vise solidaritet og støtte til folkets rettferdige kamp og krav om demokratisering og fri valg i Iran.

Ungkurd: Vi fordømmer det Iranske regimet og ber alle om å reise seg mot presteregimet i Iran

Folket i Iran har fått nok av presteregimets diktatur

 

Khomeinis tyrannistyre

Det iranske presteregimet kom til makten etter revolusjonen i 1979 via ledelse av den religiøse lederen Ayatollah Khomeini. Presteregimet har styrt landet gjennom Sharja-lover i over 40 år både før og etter Khomeinis død.

Som konsekvens av innføring av Sharia-lover ble det innførte hijabpåbud for kvinner og restriksjoner for kvinners rettigheter til å delta i samfunnets oppgaver og stillinger over hele landet, sensurerte masse media, forbudet andre politiske partier i landet, innførte en rekke restriksjoner for å begrense religiøsfriheten og ikke minst ga ordre om å nedkjempe kurderes krav om selvstyre i landet.  I løpet av disse 40 årene ti tusener av befolkning som kjempet for demokratiskes prosesser i landet har blitt fengslet, torturert og henrettet.

Den Iransk stat består av flere Nasjonaliteter

Iran geografisk består flere lands deler og i hver lands del bor forskjellige nasjonaliteter og etnisiteter med forskjellige språk og religiøstilhørighet (Kurdere, Balutsjer, Gilaker, Azeri, Persere, Turkmenere, Lurere, Arabere, Armenere og Persere).

Flertallet av Kurderne, balutsjerne og araberne tilhører den sunnimuslimske retningen i islam mens de øvrige nevnte nasjonalitetene tilhører den sjiamuslimske retningen. Sjiamuslimene utgjør majoriteten og siden Perserne, Azerierne og Gilakerne er sjiamuslimer, er de som får privilegier og kontroll på maktfordelingen i Iran.

Regimets brutalitet

Myndighetene stempler sine motstandere og alle demokratiske stemmer som blasfemikere (fiende av Gud). Med dette legitimerer de drap på frie stemmer som journalister, kvinneaktivister og regimekritikere.

Kun i årene 1984-1987 ble mer enn 5000 politiske fanger henrettet i Awin fengsel og ofrene begravet i skjul i «Nelet abad» gravplass som betyr «jævlenes gravplass» uten noen navn eller merking på ofrenes grav.

 

Myndighetene i Iran har ikke offentliggjort eksakte tall på antall drepte og henrettede i løpet av regimets eksistens. Men opposisjonen og regimekritikere forteller at mer enn 20000 politiske fanger har blitt henrettet i iranske fengsler siden revolusjonen.

Regimets brutalitet stopper ikke der. Iranske militærstyrker massakrerte også hundrevis av uskyldige Kurdere, Balutsjere, Yaresanere og Armenere, med direkte ordre fra Khomeini under påskudd av Jihad. Men angrepene mot Kurderne var de mest brutale i regimets historie.

Massakrene og gruppehenrettelsene av kurderne ble gjennomført av Khelkhali i 1982-1987.  Sadeqe Khelkhali var kjent som Khomeinis høyre hånd.  

 

Khelkhali gikk fra dør til dør i kurdiske byer, arresterte uskyldige folk, kvinner, menn, til og med barn helt ned i 12 års alderen. Han henrettet fangene på åpen gate under navnet hellig krig (Jihad) og kampen mot blasfemi.

I et intervju med den største iranske avisen, Itelaat, fortalte Khelkhali «at han dreper alle de som han mistenker er regimefiendtlig, og dersom de egentlig er uskyldig, blir de tilgitt av gud og havner i paradis».  

 

Sanksjoner mot Iran

Ettersom USA og flere europeiske land innførte sanksjoner mot Iran, ble økonomien til landet hardt rammet. Dette førte til vanskelige forhold og stor korrupsjon i statsforvaltningen.

I 2012 ble prisene på matvarer økt med 500% over natten. Arbeidsledigheten økte drastisk og dette førte til store protester i store byer. I den tid ble protestene og demonstrasjonene slått hardt ned på av myndighetene. Flere demonstranter ble drept, og flere ble arrestert og fikk langtids fengseltraff eller pisking i offentligheten. Den brutaliteten som politiet brukte mot demonstrantene klarte å kneble uroen og opptøyene i 2012.

Folkeopprør mot høye bensinpriser

Sist lørdag meldte regjeringen i Tehran at prisen på bensin blir doblet inntil 60 liter, og 300% økning for drivstoffkjøp over 60 liter i måneden. Like etter uttalelsen, og etter anmodning fra iranske myndigheter, stengte Irak grensene til Iran.

Bare timer etter at myndighetene erklærte prisøkningen på drivstoff, brøt protester ut over hele landet. Protestene begynte med at folk stoppet bilene sine i motorveiene. Etter hvert brente de ned bensinstasjoner og store nasjonalbanker i hovedstaden. Demonstrantene brente Khomeinis portretter og ropte slagordene «vi er ikke redd dere, vi er sammen i dette» og «skam dere, diktatoren må gå av».

Myndighetene har erklært unntakstilstand i de store byene. De har militarisert og bevæpnet sine såkalte sovende celler, som er som leiesoldater, i grensebyene. Militariseringen er på sitt høyeste nivå, spesielt i de kurdiske byene. Myndighetene har stengt internett og avlytter all kommunikasjon med utlandet.

Politiet og etterretningstjenesten «Itelaat» har fått direkte ordre fra Teheran om å skyte mot enhver som deltar i demonstrasjoner i de kurdiske byene. Politiet har åpnet ild mot demonstrantene i Jwanro, Bokan, Ilam, Kirmanshan, Sanandej og Meriwan.  Hittil har de drept 25 kurdiske demonstranter og flere hundre er meldt såret allerede første dagen. De fleste av drepte i det siste opptøyene er Kurdere.  Med drap og vold mot kurdiske demonstranter vil myndighetene skremme og kneble folkets uttrykk for misnøye i de andre byene i Iran.

Folket i Iran er lei av regimets brutalitet, inhumane Shariastyre, og undertrykkelse mot befolkningen generelt. Folkeopprøret er egentlig uttrykk for en vilje for demokratisering av Iran, for å oppnå likestilling, og for kampen for et likeverdig samfunnstyre.

Tiden er inne for å slå ring om folket i Iran, og kurderne spesielt. Det er viktig å vise solidaritet og støtte til folkets rettferdige kamp og krav om demokratisering og fri valg i Iran.

Hvor lenge skal vi kurdere bli drept? - Kronikk i Radikal Portal.

Vår co-leder Beritan Algunerhan har skrevet en kronikk til Radikal Portal:

"Erna Solberg og andre statsledere er tause mens Tyrkia og Erdogan invaderer Nord-Syria, fengsler journalister og bryter menneskerettighetene. Har jeg misforstått eller har lederne mistet både fotfeste og prinsipper? ... https://radikalportal.no/2019/11/15/hvor-lenge-skal-vi-kurdere-bli-drept/?fbclid=IwAR34-WFswJf9sETYXIruiaVx0-JhQYoJvor98qqZCx2mRN75EGzn2-Uq6hA "

Utenriksdepartementet svarer UngKurds Kronikk

Til venstre, Andam Aziz, styremedlem i UngKurd Norge Riksforbundet, som skrev kronikk i Dagsavisen, foto: fotograf Brifkan Nishani. Til Høyre, Audun Halvorsen, statssekretær som skrev svaret for UD, foto: fotograf Sturlason/UD

I en kronikk i Dagsavisen 7. november spurte vår styremedlem Andam Aziz hva Norge har gjort i respons til Tyrkias invasjon i Rojava.

Innlegget et av UngKurds styremedlemmer skrev i Dagsavisen kan leses her: https://www.facebook.com/Ungkurd2011/posts/2368485106796993?__tn__=K-R

Nå har Utenriksdepartementet og Statssekretær Audun Halvorsen svart på kronikken og skriver hva de mener at Norge har gjort: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/flyktninger_usikkert/id2677651/?fbclid=IwAR1lIf36ZGM8wIJHqyPnNPMXlAwW5S14M8aAEtu1N7J1km80se29assgGQQ

Vi kommer etterhvert til å se nærmere på svaret vi har fått og formulere hva vi mener om regjeringens svar.

General Mazlum Kobani: Vi aksepterer ikke Bashar Assad sitt tilbud

Her er en utdrag fra intervjuet med General Mazlum Kobani. 
Intervjuet kan du se her på Kurmanji: https://www.youtube.com/watch?v=mo7RWQ5Tx2o


-Tallet på de syriske demokratiske styrkene er på 100 000 soldater. Det er uakseptabelt å akseptere Bashar Assad sitt tilbud, om å oppløse de syriske demokratiske styrkene og bli medlemmer i den syriske hæren.

-Våre styrker og de syriske militære rådsstyrkene hjelper den syriske hæren med å forhindre Tyrkias fremrykk mot Tall Tamr. Hvis USA ikke innfører økonomiske sanksjoner mot Tyrkia, vil det ikke stoppe den tyrkiske aggresjonen.

-Våpenhvilen mislyktes, Tyrkia har ikke holdt våpenhvilen på mer enn en time og talen til den syriske presidenten var ikke positiv den var ufullstendig og utilstrekkelig til å løse situasjonen. Vi har to forutsetninger for en avtale med den syriske regjeringen: anerkjennelse av administrasjonen i Rojava (Nordøst-Syria) og opprettholde SDF "personvern" som en uavhengig institusjon i det syriske forsvarssystemet

- Bashar al-Assad ønsker å gå tilbake til før 2011, dette blir avvist, og hvis de vil nå en løsning, må de anerkjenne administrasjonen. Bevegelsene til amerikanske styrker i våre områder vil være i samordning med styrkene våre.

- SDF vil ikke være det femte korpset. Det korpset eksisterer allerede, og styrkene våre kan utgjør ikke ett korps, men to hvis vi blir enige, fordi vi har 100.000 soldater.

-Vi appellerer til alle politiske partier om å bli en del av SDF. President Barzani kan spille en rolle i å støtte enheten til kurdiske politiske styrker i Rojava. reaksjonen til Kurdistan regionale myndigheter har vært positiv. Kurdene i Syria bor på deres land og hvert kurdisk land kalles Kurdistan.

- Russland er seriøs når det gjelder å etablere en dialog mellom oss og Damaskus. Vi sa til russerne at vi ikke kan gi beskyttelsen av folket vårt til dem som vårt folk ikke ser på som deres beskytter. Våre forbehold mot den russisk-tyrkiske avtalen gjelder beskyttelsen av folket vårt. Det er ingen SDF- og YPG-enheter i Manbij og Tal Rifaat. De syriske demokratiske styrkene trakk seg 32 km fra grensen, vi ble enige med russerne om at folket vårt ikke vil forbli ubeskyttet.

-Vi har en pågående diskusjon med Russland, men vi har ikke kommet til en endelig avtale ennå. De syriske demokratiske styrkene (SDF) har opprettholdt stabiliteten i Rojava og Syrias nordøstlige territorier, og dette er en grunnleggende pilar for en avtale med Damaskus.

- Prosessen med å eliminere al-Baghdadi var en felles operasjon, og verken Amerika klarte å gjennomføre operasjonen alene, eller SDF. Det var en prosess som krevde etterretning, spesialstyrker og stor og nøye planlegging.

Ungkurd: Mahmoud Farahmand bruker Erdogans tunge.

Mahmoud Farahmand går ut mot de kurdiske folkeforsvarsstyrkene og kvinneforsvarsstyrkene YPG og YPJ. Mens Mahmoud tidligere har kritisert Erdogan i en hyllest av det gamle Shah-diktaturet i Iran, bruker han nå Erdogans tunge når han skriver om YPGs rolle i Rojava og Nordøst-Syria.

Mahmoud nevner ikke med ett ord det demokratiske, økologiske og feministiske formålet av hva YPG kjemper for. I stedet repeterer han tyrkiske politikeres typiske fremstilling, og påstander som allerede er avkreftet i FN-rapporter og undersøkelser av forholdene i selvstyreområdet. Han titulerer teksten «Den kurdiske militærstyrken YPG er ingen Mor Teresa». Det er forøvrig sant. Ingen har påstått at de er Mor Teresa heller, de selv har sin rolle, og de sivile strukturene og humanitære organisasjoner i området har sine roller. De er en forsvarsstyrke, så naturligvis er de i væpnet forsvarskamp mot dem som angriper samfunnet de lever i og dets rettigheter.

Mahmoud påstår i starten av sin tekst at YPG er PKKs væpnede ving. Allerede her viser han manglende oversikt over grunnleggende opplysninger i saken. PKKs væpnede ving er geriljastyrkene HPG og YJA-STAR som befinner seg i Qandilfjellene på grensen mellom Irak, Iran og Tyrkia. Altså heter ikke PKKs militære ving YPG, selv om de deler politiske ståsteder, blant annet ønsket om et sterkere demokrati, kjønnslikestilling, økologisk bevissthet, selvstyre og sameksistens mellom folk.

YPG er en kurdisk folkeforsvarsstyrke, opprettet i 2011-2012 av partiet PYD (2003), for å forsvare området mot angrep fra ekstremistiske grupper som IS, da det ikke ble forsvart av syriske statlige styrker som hadde trukket seg ut allerede. De stiftet demokratiske folkeråd og kvinneråd for å sørge for at sosiale tjenester ble oppretthold og at kvinners rettigheter skulle høres. For den syriske staten hadde trukket ut sine tjenestemenn og opprettholdt ikke tjenester i området. Mahmoud Farahmand kaller dette at perioden fra 2011 til 2014 ble «brukt av den væpnede organisasjonen» til å «underlegge seg» stadig større områder, som om de var en erobrings-hær. Men det var ikke tilfelle. De ble stiftet av folk som bodde der, og flere andre som bodde der tilsluttet seg til dem fordi de fikk ting til å fungere, og kunne forsvare seg mot IS. Hvis ikke PYD og dets lokale alliansepartnere hadde formet demokratiske sivile råd og sørget for at disse ble respektert, hørt og forsvart av sine forsvarsstyrker, hadde området risikert å havne i hendene på krigsherrer som ikke ville organisert sivile råd eller demokratiske strukturer eller ikke respektert kvinners rettigheter.

Hva er YPG, YPJ og PYD’s bakgrunn?

PYD ble stiftet i 2003 av kurdere inspirert av det nye paradigmet om demokratisk modernitet og demokratisk konføderalisme, og kan sies å være ideologisk enige med PKK selv om de er to aktører med ulike roller. PKK har en lang historisk bakgrunn i Sørøst-Tyrkia og fra konflikten med Tyrkia. PYD er derimot et for ungt parti til å klandres for noe som har med konfliktens fortid å gjøre, og YPG og YPJ og deres allierte i det multietniske SDF har aldri stått bak noe angrep på tyrkisk jord. Tyrkia har forsøkt å beskylde dem for å stå bak et rakettangrep som kom fra Nord-Syria, men det ble bevist at det ikke kom fra dem.

Det er sant at YPG og YPJ jobber for noen egne interesser. De er folke- og kvinneforsvarsstyrker under sivile demokratiske strukturer, og kan ikke opptre som tjenere for hverken imperialistiske eller regionale hegemonielle aktørers langsiktige maktinteresser. Som folkeforsvarsstyrker og kvinneforsvarsstyrker i det kurdiske samfunnet i Nord-Syria har de som hovedoppgave å forsvare den lokale befolkningen, kvinnenes likestilling, og samfunnets demokratiske organisering, mot angrep fra aggressorer. Folkets interesser er de nødt til å sette høyere enn de press som kommer av interessene til aktører utenfra.

Påstandene som Mahmoud fremsetter med henvisning til en Amnesty-rapport fra 2015, om at YPG skulle ha tvangsflyttet etniske grupper, eller jevnet byer med jorden, har allerede blitt undersøkt av FN, som i en rapport i 2017 avviser dette. Hvis Amnesty ikke har oppdatert artikler fra 2015, som handler om påstander har blitt etterforsket og konkludert uriktige av FN, skaper det kanskje en del forvirring. Tyrkiske myndigheter repeterer påstandene for å legitimere sin angrepskrig, og flere skribenter biter fort på kroken og bruker slike for lengst avkreftede opplysninger. I «faktaboksen» er det også uriktige påstander. Da selvstyreområdet ble erklært i 2016, ble ikke hele området navngitt Rojava, selv om store deler av det historisk inngår i Rojava Kurdistan – vest-Kurdistan. Det offisielle navnet til selvstyreområdet, etter konsultasjon med ulike partier, stammer, sivile råd og forsamlinger av ulike kulturelle bakgrunner i hele regionen, var den Demokratiske Føderasjonen Nord-Syria. Senere omdøpt til den Demokratiske Føderasjonen i Nord- og Øst-Syria. Selvstyremyndigheten kalles selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria. Områder som likevel historisk inngår i vest-Kurdistan kalles Rojava eller Rojava-Kurdistan i dagligtale.

Eksisterer det ingen generell konflikt?

Påstanden til Farahmand om at det «er på ingen måte snakk om en generell konflikt mellom kurdere og Tyrkia», er forbløffende. Hva var det i 1938 da den tyrkiske staten massakrerte mellom 40 000 og 70 000 kurdere på landsbygda i Dersim? PKK eksisterte ennå ikke da Tyrkia etter et militærkupp i 1971 innførte et forbud mot å snakke kurdisk i offentlig rom. PKK oppsto først etter, og som konsekvens av disse og andre overgrep og massakre fra staten. I 1982 satt en mengde kurdiske aktivister og ikke-aktivister fengslet i Diyarbakir og ble torturert på de grusomste måter av det nye tyrkiske militærregimet som hadde kuppet makten i 1980. Det førte til fengselsopprør med sivile ulydighetsaksjoner, sultestreiker, og at en politisk fange i et desperat rop om frihet gjorde selvantenning i protest mot torturbruken. PKK formet som svar geriljaen i 1984 for å kjempe mot militærregimets fascistiske politikk ovenfor kurdere generelt, og for kurderes selvbestemmelse og tyrkeres demokratiske frihet. Men allerede på 90-tallet ønsket PKK å finne en fredelig løsning, og trakk seg som en fredsgest ut av områdene i Bakurê Kurdistan som ligger i sørøst Tyrkia. Men staten ville heller rasere tusenvis av kurdiske landsbyer enn å inngå i en fredsdialog. PKK og Öcalan har fortsatt å fremme forslag til demokratiske ideer til en fredelig løsning. De har vært overraskende diplomatiske selv om Tyrkia både bortførte og fengslet Öcalan, og tyrkiske styrker fortsatte å angripe både Nord-Kurdistan og delene av Sør-Kurdistan som PKK trakk seg tilbake til i forsøkene på å be om fred.

Man må ikke være PKK-tilhenger en gang for å se at «terror»-stempelet og «bekymringen» Tyrkia unnskylder sine angrep med er en anakronisme, for PKK har både endret seg politisk og tatt gjentatte fredsinitiativ i konflikten med Tyrkia. Bevegelsen er også det sterkeste forsvar mot IS for mange folkegrupper i regionen. Men de legale og politiske argumenter til side – hva er den sosiale konsekvensen av stemplingen?

Oppfordringer til fredsløsninger for sameksistens mellom folkegrupper, og å forme demokratisk organisering i samfunnet, regner Tyrkia den dag i dag som «støtte til terror», og fører en hard utslettelseslinje mot enhver slik demokratisk politisk tendens iblant kurdere, både i Tyrkia og i utlandet. Det betyr at Tyrkia militært angriper kurdiske samfunn som organiserer seg demokratisk i Kurdistans øvrige landsdeler, men også trusler mot aktivister i diaspora, og forsøk på å få kriminalisert kurdiske samfunn utenfor Tyrkia. Følgene av kriminalisering og forfølgelse som påstås å være rettet mot PKK på bakgrunn av stemplingen, er at forfølgelsen retter seg generelt mot og truer kurdiske samfunn og demokratiske politiske miljøer. Personer har blitt arrestert selv i Europa uten at det ble ført noe bevis mot dem, og i noen tilfeller blir grunnlaget for arrestasjon fullstendig fabrikkert. Unge voksne i Storbritannia fengsles og venter på sine rettssaker, på grunn av mistanke om at de ønsket å kjempe mot IS! Kurdisk presse som rapporterer om konflikten, ble tvunget til å stenge sine virksomheter på grunn av stempling og mistenkeliggjøring – pressefriheten ble kastet til side i flere Europeiske land for å blidgjøre Erdogan. Det gjør det lettere for Tyrkia å få sin versjon uimotsagt mange steder, og minke forståelsen for hva kurdere utsettes for av Tyrkia, noe som etter hvert får påvirkning på tonen i debatten her, en tone vi ser tegnene til i Farahmands innlegg.

I 2016 – under unntakstilstanden – massakrerte Tyrkia minst 133 sivile i Cizre og Sur, i Nord Kurdistan i sørøst-Tyrkia. Folk hadde protestert mot illegitime avsettelser av kurdiske folkevalgte fra folkenes demokratiske parti, HDP. Både aktivister, folkevalgte, sivile, og barn, satt fast i kjellere under ruinene av bygninger det tyrkiske militæret bombet. Da de ringte for å melde fra at sivile satt fast og trengte medisinsk hjelp, sendte Erdogan-regimet militærkjøretøy, pumpet antennelig gass inn i kjellerne, og satte fyr på dem. Mellom 133 og 170 mennesker ble drept. Mer kan man lese i rapportene fra People’s Permanent Tribunal, en internasjonal menneskerettighetsdomstol drevet av selvstendige jurister, om konflikten mellom Tyrkia og kurderne.

Driver Tyrkia fortsatt ikke en generell krig mot kurdere? Jovisst er Tyrkias krig oftest rettet mot bestemte deler av det kurdiske samfunnet – de retter seg særlig mot kurdiske samfunn som organiserer seg demokratisk, som snakker sitt språk og bruker ordet kurder om seg selv, samfunn og miljøer hvor kvinners og minoriteters rettigheter står sterkt, som står for demokratiske og frihetlige verdier. De retter seg mot hele det kurdiske folkets utvikling som et fritt og demokratisk samfunn. Er det ikke en krig mot et helt folks ve og vel, og mot dets håp for å overleve inn i fremtiden?

Disse verdiene om virkelig folkestyre, like rettigheter for folkene, og kjønnslikestilling, er hva den «egeninteresse» som Mahmoud forsøker å mistenkeliggjøre YPG og YPJ for, faktisk består i. Ja, så har de en egeninteresse av å kjempe for demokrati, økologi, kjønnslikestilling, og like rettigheter. For de er styrker av og for folket og kvinnene, de kjemper naturligvis for folket og kvinnenes interesser.

Derfor oppfordrer jeg Mahmoud Farahamand til å ikke bruke tungen til diktatoriske ledere når han skal skrive om de kurdiske styrkene. Jeg oppfordrer også Farahmand til å sette seg ordentlig i situasjonen og finne frem de riktige faktaene før han skriver om det. Vi kurdere blir kriminalisert ved å skilles vekk fra YPG og PKK. Disse gruppene representerer majoriteten av kurdere og de fleste kurdere støtter deres kamp mot okkupasjon av vårt Kurdistan. 

Skrevet av: 
Tord Victor - Co-leder i Ungkurd 
Andam Aziz - Styremedlem i Ungkurd 


18. apr, 2019

Støttesultestreiker i Stockholm - Stillhet dreper!

En delegasjon fra Norge med deltakere fra blant annet Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter og UngKurd Norge Riksforbundet deltar 15. til 19. April på den roterende støttesultestreiken som pågår i Stockholm. I sin helhet pågår denne roterrnde støttesultestreiken fra første april til første mai, med til sammen 50 til 100 deltakere fra hele Skandinavia. Vår delegasjon består av 13 personer og vi deltar sammen med en delegasjon på 9 personer fra Danmark. Neste uke kommer delegasjoner fra Finland og Gøteborg til å delta.

Her er erklæringen/plattformen for støttesultestreiken oversatt til Norsk:

"Støtteplattform for Leyla Güven, sultestreiken og HDP:

Vi begynner å sultestreike nå for å vise vår solidaritet med de pågående sultestreikene i Tyrkiske fengsler. Den første april i Stockholm på de kurdiske foreningslokalene midt i sentrum på Fridhemsplan kommer et tjuetalls personer til å begynne å sultestreiken. Totalt kommer 50 til 100 personer fra hele Skandinavia til å delta og etter tur sultestreike i løpet av en måned, og vi avslutter den første mai.

Hensikten med disse sultestreikene er å støtte sultestreiken som ble innledet av den kurdiske parlamentariske representanten for HDP, Leyla Güven, I Diyarbakir-fengselet den 7. November 2018. Siden da har det blitt en bevegelse og spredt seg i andre fengsler der flere tusen politiske fanger sultestreiker. Også i flere byer i den øvrige verden pågår sultestreiker. Kravet er samstemt: avbryt den absolutte isolasjonen av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan!

Den kurdiske folkelederen Abdullah Öcalan har siden 15. Februar 1999 sittet på fengselsøyen Imrali i Marmarasjøen utenfor Istanbul, og utsettes for total isolasjon. Han har blitt fratatt sine mest grunnleggende rettigheter ettersom han siden 2011 ikke har fått møte sine advokater og pårørende. Kurderne ønsker en demokratisk løsning på konflikten men Erdogan-regimet gjør alt i sin makt for å hindre en fredelig løsning. Abdullah Öcalans forslag om demokratisk autonomi til kurderne i en demokratisk republikk er en garanti for en løsning.

At isoleringen av Öcalan oppheves kan bety at fredsforhandlingene gjenopptas. Öcalan ble anerkjent av alle parter som en nøkkelperson under fredsforhandlingene 2013 til 2015 da Tyrkia og Kurdistan opplevde en fredsånd. Det var en håpefull tid da mange trodde at en løsning endelig skulle kunne nås. Derfor behøver hans isolering å oppheves og fredsforhandlingene å gjenopptas. For å løse denne vanskelige konflikten som har kostet mange tusen menneskeliv og materiell ødeleggelse.

Gjennom denne støttesultestreiken oppfordrer vi den almenne opinionen og særlig den svenske regjeringen til å bryte den drepende stillheten og agere for å forhindre ytterlige tragedier blant de sultestreikende. Vi krever også at Europarådet og CPT tar handling og utøver press på det tyrkiske regimet for å få slutt på isoleringen! Erdogan-regimet oppmuntres av omverdenens stillhet til å fortsatt holde Abdullah Öcalan isolert.

La oss bryte stillheten og solidarisere oss med de sultestreikende og de politiske fangene!"

Jeg vil gjerne legge til at jeg også oppfordrer den allmenne opinionen, engasjerte mennesker, organisasjoner, partier, stortingsrepresentanter og regjering i Norge også til å handle. Jeg ber mediene om å være så snill å bryte stillheten om sultestreiken. Jeg oppfordrer organisasjoner og partier til å fordømme den menneskerettighetsstridige isolasjonen, og ta til orde for at den skal oppheves og fredsforhandlingene gjenopptas. Jeg oppfordrer folket til å markere sin solidaritet, bryte stillheten, og legge press på sine politiske representanter om å reagere, og oppfordrer til at flere stortingsrepresentanter og også regjeringen ytrer seg om saken og oppfordrer Europarådet og CPT til å legge press på Tyrkia om å oppheve isolasjonen og muliggjøre gjenopptakelse av fredsforhandlingene.

I løpet av den tiden sultestreiken har pågått har allerede åtte liv gått tapt. Av de mange tusen som sultestreiker til kravene er oppfylt eller kroppen deres bryter sammen, er mange i en livstruende helsesituasjon. Det er disse menneskene som ofrer alt og hvorfor de gjør det, vi vil sette fokuset på med vår til sammenligning lille solidaritetsaksjon.

Kan offentligheten fortsatt ignorere og tie ihjel at mennesker som ber om oppfyllelse av menneskers grunnleggende rettigheter og en mulighet for en demokratisk fredsløsning ser seg nødt til å aksjonere ved å sulte seg for å bli hørt da alle andre måter er oppbrukt eller blitt nektet dem? Vi ber om at mennesker husker sin medmenneskelighet og solidaritet, at politikerne husker sitt ansvar for å stå for et minste multiplum av demokratiske prinsipper og menneskerettigheter. Og at vi husker Arnulf Øverlands ord:

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

De ordene er noe av det første som falt meg inn med tanke på Leyla Güven og de andre politiske fangene som sultestreiker på ubestemt tid i fengslene i Tyrkia.

Stillhet dreper!

Med hilsen fra støttesultestreiken i Stockholm,

Tord Viktor Joensen, UngKurd Norge Riksforbundet

18.04.2019

22. sep, 2019

Innsamling og støttekampanje for Gulizer Tastemir.

Norge sendte Gülizer Tastemir til tyrkisk fengsel. Nå innrømmer myndighetene at utvisningen var feil.
Norge må hente henne tilbake!
4. juli 2018 tvangsreturnerte norske myndigheter den kurdiske kvinneaktivisten Gülizer Tastemir til Tyrkia. Til tross for at hun hadde vært etterlyst i landet siden 2013 hevdet norske myndigheter og Utlendingsnemnda at hun trygt kunne returneres og at hun ikke hadde grunnlag for å få beskyttelse i Norge.

På Istanbul flyplass ble hun arrestert av tyrkiske myndigheter. Siden da har den kronisk syke kvinnen sittet fengslet under svært tøffe forhold.

Gülizers venner og støttespillere kjemper nå i retten for å kreve at norske myndigheter henter henne tilbake. Saken er viktig både for hennes helse og sikkerhet, men også for å sikre at lignende feilbehandling ikke skjer mot forfulgte aktivister i framtiden.

Solidaritet med Kurdistan har derfor startet en innsamlingsaksjon for å hjelpe til med å dekke kostnadene til rettssaken mot den norske staten.

Donasjoner kan gis via bankoverføring til: Kontoen
SolKurd for Gülizer 181320.20.67771
eller
Vipps til SolKurd for Gülizer 572106

Spre dette videre til alle dere kjenner. Rettssaken vil koste rundt 100.000 kroner. Hjelp oss med å bringe tilbake Gulizer.

12. apr, 2019

Foredrag fra 2017 av Axel Rudi og Andam Aso Aziz

Kamerat Axel Rudi som har besøkt Kurdistan, og Andam Aso Aziz fra UngKurd, holdt for to år siden et foredrag arrangert av UngKurd Norge Riksforbundet og den norske frihetlig sosialistiske organisasjonen Motmakt om den kurdiske bevegelsen i 2017. Vi deler dette igjen nå, fordi det forteller godt om bevegelsen og hvordan den har utviklet seg de siste årene.

Se foredraget her: https://www.youtube.com/watch?v=xf9sERjUCj8

4. nov, 2016

Diktaturet befester seg i Tyrkia og baner veien mot borgerkrig

Sist uke fortalte jeg medlemmer av Ungkurd at dette er en stor test for kurdere. Hvis det internasjonale samfunnet ikke reagerer på arrestasjonen av kurdiske folkevalgte i sørøstlige Tyrkia, så vil Erdogan prøve seg på hele opposisjonspartiet HDP som har 59 representanter i nasjonalforsamlingen. Igår natt ble begge co-lederne og ni andre representanter arrestert for «terrorpropanda» .

Idag sier jeg: hvis dialog mister sin betydning så vil krig være alternativet. Hvis det internasjonale samfunn og toppolitikere ikke våkner og reagerer på dette, så vil vi få et blodbad i Tyrkia innen kort tid. Det er en borgerkrig som venter.

Erdogan har gjort Tyrkia til et helvete for opposisjonelle stemmer.
I helgen slo politiet til mot opposisjonsavisen Cumhuriyet og arresterte 13 journalister, deriblant sjefredaktøren. Fra før av er rundt 150 medier – aviser, nettsteder og kringkastingskanaler – stengt. Over hundre journalister sitter fengslet. Erdogan er i ferd med å kvele det lille som er igjen av fri presse og kringkasting. Overalt i samfunnet er folk redde for å ta til motmæle mot myndighetene, av frykt for å miste jobben og bli arrestert. Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag som er pågrepet. De to deler ledervervet i HDP.

De to ble arrestert som del av en politietterforskning knyttet til terror. HDP er det tredje største partiet i Tyrkias nasjonalforsamling. Partiet avviser anklagene fra regjeringen, og hevder 5000 personer med en eller annen form for tilknytning til partiet er blitt pågrepet av politiet siden juli i fjor.

Hvorfor gjør Erdogan dette?
Erdogan har lenge ønsket å forandre systemet til hans fordel, kurdere og HDP har vært den eneste hindringen. Han fjernet først immuniteten fra HDPs folkevalgte representanter, og nå arresterer han dem. Dette betyr at Erdogan når sitt mål om å forandre Tyrkia til et presidentstyre. Erdogan knebler ytringsfriheten, pressefriheten, akademikere, opposisjonelle, gjennomfører et folkemord mot kurdere og invasjon av Syria og Irak for å legitimere sin makt. Dette gjør han foran øyene på «demokratiske» Europa.

Hvor er de som støttet demokratiet i Tyrkia nå?
Akkurat nå pågår det et sivilt kupp i Tyrkia som diktatoren Erdogan styrer. Hvor disse demokratiske menneskene som forsvarte demokratiet i Tyrkia? Hvor er norske politikere som deltok på demonstrasjoner for demokratiet i Tyrkia. Vil de igjen delta på demonstrasjoner for å støtte demokratiet nå som det pågår et sivilt kupp? Norske regjeringen, politikere og demokratiske mennesker bør reagere på dette og fordømme dette. Vi må stille Erdogan til ansvar.

Jeg avslutter med et sitat av Mithat Sancar, som er blant de pågrepne HDP parlamentarikere: Vårt kall etter solidaritet er ikke for å støtte oss, det er for å avverge borgerkrig, for å redde demokratiet.»


Skrevet av Co-leder i Ungkurd Andam Aso Aziz.
Utgitt av Radikal Portal

2. sep, 2016

Norske politikere i demonstrasjon for Erdogans udemokratiske politikk

Søndag 28. august var det en stor demonstrasjon i Oslo til støtte for demokrati og mot militærkupp og feilinformasjon som vestlige medier sprer om Tyrkia. Militærkuppet er vi sterkt imot og dette tror vi de fleste er enige i. Men å støtte Recep Tayyip Erdogans politikk er uansett uakseptabelt, spesielt når den støtten kommer fra politikere som jobber for demokrati, rettferdig og likeverd i Norge. De fleste demonstrantene fra søndag var tilhengere av de tre tyrkiske partiene som sitter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Det pro-kurdiske opposisjonspartiet HDP var det eneste som var utelatt fra demonstrasjonen. Dette partiet ble utelatt fra å delta i en markering mot militærkupp også i Tyrkia. Hvorfor det hvis vi alle er for fred og demokrati og imot militærkupp?

Ikke for demokrati
HDP er det partiet som aktivt jobber for de undertrykte i Tyrkia. Det er et parti som viser solidaritet på en måte som ingen andre i Midtøsten har gjort; rettigheter til LHBT-personer, kurdere, kvinner, syriske flyktninger, armenere og religøse grupper. Men disse tre partiene i Tyrkia er enige om å kjempe en felles front mot kurdere. Et enkelt søk på internet om deres historie bekrefter hvor langt de er villige å gå.

Så hva skjedde i Oslo på søndag? Yousuf Gilani fra Venstre, Hatice Lük Elmacioglu* og Havva Cukurkaya fra Arbeiderpartiet gikk i en demonstrasjon i solidaritet med den tyrkiske regjeringen som daglig dreper sivile kurdere, ødelegger kurdiske byer sørøst i Tyrkia og har fordrevet 350 000 kurdere fra sine hjem. Det er en regjering som fengsler og torturer akademikere, knebler ytringsfriheten og pressefriheten. Gilani, Elmacioglu og Cukurkaya viser solidaritet med en regjering som allerede driver et ulovlig kupp i landet, ved å ta alle som er imot Erdogan og hans parti. Vi selv er offer for Erdogans autoritære politikk som ikke tilater oss å besøke landet fordi vi er imot ham. Under demonstrasjonen så hørte vi folk i toget rope «Fascist PKK», «Ya Allah, Bishmillah, Allah’u Akbar» (o allah, i allahs navn, allah er størst), men hva har dette med demokrati å gjøre? Det er de samme slagord som IS bruker når de angriper kurdere. De fleste kurdere er muslimer selv, her snakker vi om islamisme och fascisme som går hånd i hånd.

Denne demonstrasjonen var noe annet enn for demokrati, mot feilinformasjon og mot militærkupp i Tyrkia. Slagordene fra demonstrasjonen forteller den norske opinonen at mediene har rett angående det de skriver om Tyrkia, som viser at landet er på vei mot en enda mer autoritær styreform. Vi vil heller si at det var en demonstrasjon hvor islamister, nasjonalister og rasister kom sammen for å fortelle hele verden at «vi er Tyrkia: én nasjon, ett språk, ett flagg». Når demonstrasjonen var for fred og demokrati, men folket roper «Fascist PKK» og «Allah’u Akbar», virker det som tyrkere heller ønsker å ha IS som sin nabo enn kurdere. Og alt dette skjedde dessverre med støtte fra norske politikere fra ulike partier.

Hyklersk eller uvitende
Det finnes to forklaringer på hvorfor disse politikerne valgte å støtte demonstrasjonen og utelukke pro-kurdiske HDP: Den første forklaringen er at de er hyklere som snakker om fred i Norge, men ikke støtter grunnleggende menneskerettigheter i Tyrkia, når de stiller seg bak Erdogans autoritære politikk. Den andre forklaringen er at de er naive og kunnskapsløse, og vet ikke selv hva de har deltatt på og hvem de har gitt støtte til. Uavhengig av den riktige årsaken, er begge farlig og uakseptabelt. Det er ingen unnskyldning som kan rettferdiggjøre støtten til den tyrkiske regjeringen, som undertrykker etniske minoriteter, skeive, kvinner og religiøse grupper, for å få mer støtte blandt islamister og nasjonalistiske krefter i landet. Hvis etniske tyrkere som Elmacioglu og Cukurkaya ønsker å støtte Erdogan, så kan de gjøre det, men er det greit å bruke sine politiske verv fra norske partier til å hylle mannen som allerede har kneblet demokratiet i Tyrkia, og kjemper en brutal kamp mot kurdere i Syria og Tyrkia? Hvis Venstre og Arbeiderpartiet støtter handlingene til kollegaene sine, så vil vi gjerne vite det. Det riktige ville være om partiene utaller seg om dette offisielt og tar avstand. Hvis det ikke skjer, må vi gå ut i fra at disse partiene aksepterer at deres politikere hyller en mann som er ansvarlig for at flere sivile mister livet daglig, en mann som er ansvarlig for at ytringsfriheten og pressefriheten er kneblet, og en mann som blir mer diktatorisk for hver dag som går.

Yousuf Gilani hevder at flere nasjoner var samlet under demonstrasjonen, noe vi egentlig ikke tror på. Det var nesten utelukkende tyrkiske flagg som ble brukt, og slagord til støtte for den tyrkiske regjeringen; en sterk islamistisk stat. Slagordene som ble brukt om kurdiske frihetsbevegelser viser også tydelig tegn på at det var en anti-kurdisk demonstrasjon. Gilani legger ansvaret på oss og hevder vi i dette tilfellet skulle hatt en mot-markering. Det er ikke riktig å komme med et slikt forslag; for selv om vi hadde en mot-demonstrasjon noen timer senere samme dag, så er det aldri de undertryktes plikt å ta ansvar for undertrykkernes handlinger. Som politiker burde Gilani være bevisst på dette; og at han ikke visste om vår mot-demonstrasjon, viser også hans passivitet til det kurdiske spørsmålet og at han egentlig ikke har peiling på et av den moderne tidens største konflikter.

Vi protesterer
Fremover vil vi ha en mot-demonstrasjon hver fredag. Gilani bør komme for å lære mer om oss og vårt ståsted, og vise solidaritet med de som allerede lider under den tyrkiske regjeringen. Han har selv ærlig innrømmet at han ikke kan forkortelsene på partiene, deriblandt pro-kurdiske opposisjonspartiet HDP og de andre i parlamentet, AKP, MHP og CHP. Dette er er merkverdig; for som politiker har man et ansvar, og det blir feil å støtte en regjering som har så mye blod på hendene sine når man åpenbart vet så lite om den.

Demonstrasjonen på søndag var ikke uventet, den var bestilt direkte av Erdogan og vi vil se mer av disse demonstrasjonene i hele Europa fremover. Arrangørene har også truet våre venner; både kurdere og tyrkiske progressive krefter i Norge. Vi håper at Arbeiderpartiet og Venstre er sterkt mot dette, fordi i partiprogrammene deres står det ingenting om hyllest til Erdogan og hans regjering.


Skrevet av Ungkurd medlemmer Begard Reza og Andam Aso Aziz

22. aug, 2016

Facebook sensurer Ungkurd og norsk-kurdiske aktivister

Den eneste etniske gruppen i verden som er spesielt blinket ut i Facebooks retningslinjer for publisering og diskriminert gjennom sensur er kurdere og mer spesifikt PKK (Kurdistans Arbeiderparti) og deres sympatisører. Dette innebærer at Facebook har bestemt seg for å følge tyrkisk lov hvor det meste av kurdisk aktivisme i er praksis ulovliggjort, fordi det er forbudt å «fornærme tyrkiskheten»

Vi er i Norge, ikke i Tyrkia!
Ungkurd skulle ha en markering for å kreve frihet for PKKs leder Abdullah Ocalan fordi vi fryktet for hans tilstand og helse, særlig etter det mislykkede militærkuppet. Vi opplevde sensur av våre arrangementsposter og bilder, alle våre styremedlemmer ble blokkert fra Facebook. Det virket som om de visste allerede hvem som var styremedlemmer i Ungkurd. Jeg ble blokkert i hele syv dager.

Kurdere opplever sensur hver dag i Tyrkia. Kurdiske tv-stasjoner, aviser og radiostasjoner blir lagt ned av den tyrkiske staten. Facebook hjelper den tyrkiske staten med å sensurere kurdiske aktivister. Ungkurd opplevde å bli sensurert for å opprette et arrangement, legge ut bilder av PKKs symboler og bilder av den kurdiske lederen Abdullah Ocalan. Vi er i Norge, ikke Tyrkia!

Et slag mot ytringsfriheten
PKK er den eneste gruppen i verden som spesielt blir nevnt og sensurert i Facebooks retningslinjer. Men la oss ikke glemme at PKK også er den eneste sekulære og progressive gruppen som kjemper mot IS (Daesh) i Syria, Irak og Tyrkia. PKK er den eneste organisasjonen i konflikten som omfavner kvinners rettigheter og frihet. I tillegg står PKK for en pluralistisk ideologi som respekterer alle religioner i Midtøsten, med et klart standpunkt for menneskerettigheter. Al Qaida, IS, Boko Haram og andre terroristgrupper er ikke en gang nevnt i Facebooks retningslinjer.

Vi så hvordan aktivister fra mange nasjoner i araberverdenen brukte Facebook til å gjennomføre sine revolusjoner. Facebook er også et veldig godt hjelpemiddel for å kjempe for å kjempe for kurderes rettigheter i alle deler av Kurdistan. Det at Facebook nå begrenser ytringsfriheten for noen mens det er fritt frem for andre, er udemokratisk og et slag mot ytringsfriheten.

Kurderne finnes ikke
Vi må avkreve ledelsen for Facebook en forklaring. Gjennom sin politikk støtter Facebook den fascistiske idé om at det ikke finnes kurdere i Tyrkia. Ved å sensurere gjør Facebook det vanskeligere for kurdere å drive frihetskamp med fredelige midler. Da blir veien til vold kortere. Er det virkelig det Facebook ønsker?

Fordi Tyrkia får diktere Facebooks politikk og sensurere hva som kan vises globalt, kan ingen: kritisere deres grunnlegger, Kemal Ataturk; vise kart av Nord/Kurdistan; vise støtte til kurdiske geriljaen; eller vise ansiktet til den fengslede kurdiske lederen Abdullah Ocalan.

Facebooks politikk og sensur mot kurderne må stoppes, det er urettferdig og rasistisk mot kurderne som kjemper for sine grunnleggende rettigheter og menneskerettigheter.

Skrevet av Co-leder i Ungkurd Andam Aso Aziz
Utgitt av Radikal Portal

22. jun, 2016

Kan vi drømme om fred, likestilling og forsoning i Tyrkia?

I 2002 fikk Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) i Tyrkia 34 % av stemmene. Det tyrkiske valgsystemet og den skyhøye sperregrensen på 10 %, for å stenge ut kurdiske partier utenfor den tyrkiske nasjonalforsamlingen, gjorde at AKP fikk 363 mandater som utgjorde 66 % av setene i nasjonalforsamlingen. Det republikanske folkepartiet (CHP) var det eneste partiet i tilleg til AKP som kom over sperregrensen. AKP gjorde et godt valg på bakgrunn av seks viktige løfter, som gjorde at mange kurdere også stemte på AKP.

Løftene som aldri ble innfridd
Disse løftene var: å utvikle en ny pluralistisk grunnlov som respekterte etnisk og religiøst mangfold i landet, etablere et sterkt demokrati, styrke rettsikkerheten, å respektere ytringsfrihet og pressefrihet, leve i fred med nabolandene og finne en fredelig løsning med kurderne. Ingen av disse løftene ble oppfylt.

AKP og Erdogan har hatt makten i snart 15 år og alle disse seks områdene er mye verre nå enn da han kom til makten. AKP-regjeringen har ikke bare satt Tyrkia i en vanskelig situasjon, men staten er faktisk nå i borgerkrig med sine egne kurdere. Den tyrkiske regjeringen har ikke prøvd å skape en reell fred, de bare gjentok forsøk på militære «løsninger», men dette har ikke ført til noe framgang i løpet av landets hundre år lange historie. Det har aldri vært noen vesentlig skritt mot å bygge tillitt og økt toleranse mellom og innenfor ulike etniske grupper. Ingen tyrkiske regjeringer har visst forståelse for de virkelige problemene i Tyrkia.

Motstanden øker med undertrykkinga
Kurdistans arbeiderparti (PKK) er et resultat av tyrkisk fascisme, assimilering og undertrykking av kurdere. Det har aldri vært et problem for PKK å rekruttere nye medlemmer. Tusenvis av unge mennesker blir med PKK frivillig hvert år, og det fortsetter så lenge den nåværende konflikten eksisterer. PKK eller lignende organisasjoner vil ikke bare eksistere men de er i stadig utvikling også, som for eksempel TAK og andre unge kurdiske militser i byer og tettsteder, er nå mer radikale en PKK. Til og med vestlige krigere kjemper for kurdere i dag.

Kurdiske samfunn er i stadig utvikling i Nord-Syria (Rojava), YPG og YPJ er anerkjent og kjent i hele verden. Den franske presidenten Francois Hollande tok imot Asya Abdullah (Co-leder PYD) og Nesrin Abdulla (Leder for YPJ) offisielt. Rojava-administrasjonen har åpnet konsulater i Moskva, Berlin, Stockholm og Paris. Russland og USA samarbeider med SDF i kampen mot IS. Opposisjonspartiet HDP tar den politiske kampen mot Erdogan i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. HDPs suksess i Tyrkia har vekket Tyrkias historiske frykt for statens splittelse og samlingen av kurdiske landområder med de i nabolandene. På grunn av det har alle politiske elementer (sekulære, islamistiske og nasjonalister) gått sammen mot kurderne.

Sameksistensen ødelegges for maktas skyld
I et forsøk på å beholde makten har Erdogan gjort Tyrkia til autoritært regime hvor ytringsfrihet-, pressefrihet- og rettsikkerhetssituasjonen har forverret seg. Erdogan har ingen respekt for rettstaten hvis hans ordrer ikke støttes. Han har brukt syriske flyktninger som et forhandlingskort mot EU for å fremme sin egen makt. Selv sosiale medier som Facebook og Twitter blir ofte blokkert i landet, fordi staten ikke aksepterer kritiske røster. Det sitter hundrevis av intellektuelle og journalister i tyrkiske fengsler, mange har allerede blitt saksøkt av Erdogan personlig. Den virkelige separatistbevegelsen i Tyrkia er Erdogan og AKP som ønsker å dele landet. AKP-regjeringen hindrer enhet mellom det kurdiske og tyrkiske folket, Erdogan er innstilt på å ødelegge sameksistensen mellom ulike grupper, og insisterer på tyrkfisering av landet. Det er deres politikk som de har avtalt med MHP.

Vi kan skrive flere kronikker om AKP og Erdogans angrep på pressefriheten, ytringsfriheten, intellektuelle, rettssystemet, opposisjonen, kurdere, armenere og religiøse grupper. Men vi må også snakke om løsninger. Finnes det løsninger? Er en varig fred i Tyrkia fortsatt mulig? Erdogan og AKP klarte ikke oppfylle de seks punktene de lovet ved valget i 2002, derfor vil jeg legge frem sju gode punkter for demokrati, ytringsfrihet, pressefrihet og varig fred i Tyrkia. De sju punktene er:

Syv punkter for fred og demokrati
1: Erklære våpenhvile med PKK og gjenoppta fredsprossen med kurderne, med internasjonal engasjement og garantier. EU og USA må legge press på Tyrkia for å fremme fred, observere, og ta aktiv del i og tilrettelegge fredsprosessen.

2: Den kurdiske lederen Abdulla Ocalan må løslates fra fengsel. Dette er en nødvendig forutsetning før noen reell fredsprosess kan begynne. Bare frie og likeverdige mennesker kan snakke og skape fred. Ocalan er kurdernes øverste leder og det er han som må sitte ved bordet ved eventuelle forhandlinger.

3: Eventuelle fredssamtaler må være inkluderende og ikke begrenset til AKP og PKK. Kvinnegrupper, opposisjonspartier, armenere, og religiøse grupper må være delaktige i fredssamtalene. Målene for fredsprosessen må være definert. Hvert trinn skal godtas med tidsrammer som er godkjent av alle parter.

4: Tyrkia må få en mer inkluderende grunnlov for bevege seg bort eksisterende problemer. Staten bruker fortsatt grunnloven som ble skapt etter militærkuppet i 1980. Eksistens og identitet av kurdere og religiøse grupper må bli anerkjent og beskyttet. Begreper som én nasjon, én religion og ett språk må fjernes. Et fredelig samfunn krever toleranse og respekt.

5: respekt for demokratiske verdier som rettstaten, ytringsfrihet, frie medier, fremming av likestilling av kjønn, etniteter og religioner på alle nivåer, og desentralisering bør være en del av de grunnleggende rettighetene. Det er viktig at kurdere og andre minoritetsgrupper blir en del av demokratisk politikk i Tyrkia, som betyr fjerning av den nåværende sperregrensen på 10 prosent for å blivalgt inn i nasjonalforsamlingen.

6: Den «nye» grunnloven bør desentralisere makt ned til folkevalgte co-ordførere i byer og tettsteder, i stedet for utnevnte guvernører. Kurderne har allerede introdusert oss med et system av co-ordførere og co-ledere som fremmer likestilling. Politisk, administrativt og økonomisk desentralisering, med etableringen av lokale politistyrker vil bidra til en ny, fredelig og pluralistisk statsløsning for tyrkere og kurdere. Utdanning, helse, økonomisk utvikling og sportsaktiviteter bør desentraliseres. Grunnloven bør også tillate bruk av kurdisk som arbeidsspråk i områder hvor kurderne utgjør flertallet. Full opplæring i det kurdiske språket. Alt fra primærutdanning gjennom til universitetet bør være statlig finansiert.

7: uavhengig og rettferdig avvæpning av kurdiske krigere, og en forsoningsprosess med amnesti for alle politiske fanger må iverksettes dersom fredsprosessen og påfølgende sameksistens skal lykkes.

Kan vi drømme om dette i Tyrkia som er NATO medlem og ønsker å bli en del av EU?


Skrevet av Co-leder i Ungkurd Andam Aso Aziz
Utgitt av Radikal Portal